Hei,
Med denne bloggen ønsker jeg å kunne gi et innblikk i hvordan «livet etter ferdigbehandlet for kreftsykdom» kan utarte seg, på både godt og vondt. Det å være frisk fra kreften betyr ikke at man er frisk fra kreftens ringvirkninger, i form av senskader og nye utfordringer i hverdagen. I den nye hverdagen er man ikke lenger «synlig syk», men «usynlig syk». Noe som mange med meg lever med. Noe som byr på utfordringer og mangel på forståelse fra omtrent alle rundt deg. Det er kun «de som vet, som vet». Det er de som skjønner og som du ikke trenger å forklare eller forsvare deg for. Det er nemlig forferdelig slitsomt og energitappende å stadig måtte forsvare seg, smile og å late som når folk ikke forstår eller tror de gjør det. «De har jo tross alt vært mye sliten eller er stadig glemsk, som deg» og da er det jo «bare å slappe av litt på sofaen med Netflix eller sove litt. Er du glemsk så gjør som dem å noter på en post-it lapp». Alt er velmenende, men også veldig tydelig at du som kommer med disse forslagene ikke har den minste anelse eller forståelse for hva vi står i, og må håndtere hver dag. I stedet for å si deg i mot eller starte en diskusjon, som også er energitappende, smiler vi samtykkende så du tenker at du har kommet med gode råd. For å si det sånn, de rådene du kommer med er de aller første vi prøver ut, tro meg, men denne slitenheten og denne glemskheten er ikke noe «quickfix» og som man «normalt» opplever. Dette er temaer som jeg kommer tilbake til og vil skrive en del om, da fatigue og hukommelsessvikt er veldig vanlige senskader.
Litt om min historie:
For 12år siden, juni 2010, fikk jeg brystkreft og behandlingen «full pakke». Dvs 15cellegift kurer, operasjon hvor jeg fjernet brystet og 13 lymfeknuter, 25 strålebehandlinger, rekonstruksjon av brystet etter 3 år med brystprotese og 10år med antihormonbehandling i tablettform. Rett etter operasjonen hvor jeg fjernet brystet, gikk jeg igjennom samlivsbrudd, flytting og måtte dele omsorgen for min, da 6årige, sønn. Rett før jeg fikk brystkreftdiagnosen var jeg gravid, med tvillinger, som jeg mistet i uke 11. Lite visste jeg da at dette var kroppens måte å «ordne opp» på før livet mitt skulle ta en 360.
Gjennom min behandling av brystkreft skrev jeg også en blogg: «brystkreft – hele familiens kamp». Jeg var, og er, brutalt ærlig med mye galgenhumor. Bloggen fikk mye oppmerksomhet, noe som gav meg en slags trøst og en «klapp på skulderen» gjennom en tid jeg følte meg veldig alene, selvom jeg hadde folk rundt meg. Like herlig var det kun meg som var i min situasjon og som gikk i mine sko. Folk forsøkte å trøste så godt de kunne med velmenende ord, men det er ikke alle ord som trøster, og sies kun fordi man ikke vet hva annet man skal gjøre, og av uvitenhet. Noen ganger hadde det vært bedre med et smil og blikkontakt enn «de har jo kommet så langt i dag». De ordene hjelper ikke en som er kjemperedd og kjenner på frykten hver dag. Bloggen finnes fortsatt, men er ikke offentlig og det har sine grunner. Har du allikevel lyst til å lese kan du «spørre» meg inne på siden så skal jeg invitere deg inn🤍
Nå ønsker jeg å skrive en ny blogg med tanke på livet «etter kreften» og senskadene det snakkes og vites veldig lite om, men som har overtatt livet mitt. Dette er ment som både terapi for meg selv, men også opplysende for pårørende og andre som finner interesse. «Alle» tror og tenker at man er frisk når kreften er borte, men det er slett ikke tilfellet. Selve kreftbehandlingen er bare starten på livslange endringer, utfordringer og det å bli kjent med seg selv på nytt. Håndteringen av senskadene i hverdagen, ikke kjenne igjen seg selv når hodet og tankene er den samme som du alltid har vært, men kroppen ikke er det. Når hodet og kropp ikke lenger snakker samme språk. Når venner, pårørende, kollegaer og andre ikke har forståelse eller forutsetning for å kunne vite eller forstå. Det og måtte forsvare, forklare eller unnskylde seg overfor andre fordi de ikke skjønner hvilke utfordringer man står i hver dag, fordi man tross alt er «frisk». Etter min erfaring blir man aldri «frisk» igjen etter kreft, man blir aldri seg selv igjen 100% kanskje ikke engang 50%, men man gjør så godt man kan, hver dag hele tiden.
Dette er også ment som en «trøst» for alle dere som er usynlig syke, som opplever eller kan kjenne seg igjen i noe av det samme som meg. Jeg vet jeg ikke er alene om dette, som i seg selv er ganske trist og vondt, men samtidig er det en trøst for meg🤍
-Stå på alle sammen, vi gjør så godt vi kan – hver dag🤍
~ Cathrine ~