Klokka ringte 06:30, på tide å stå opp. Gud bedre så trøtt, ikke rart når jeg akkurat hadde sovnet. Fy søren jeg er lei av og ikke få sove. Nok om det, ut med øreproppene og av med øyemaska nå må jeg i dusjen. I dag er ikke dagen for ikke å klare, ikke orke, fatigue eller smerter.

Dusje og vaske håret, jeg orker egentlig ikke, men må. Det er et par dager siden sist. Med engang jeg har fått sjampoen i håret kommer melkesyra i armene, så jeg klarer nesten ikke å fullføre hårvasken. Må ta pauser, og jeg som må bruke balsam også… jeg hater dette. Nettopp på grunn av dette at jeg pleier å sette håret i en topp, fordi jeg ikke har krefter igjen til å gre det lange håret. Når håret er oppsatt, må jeg sette meg på dosetet for en pause før jeg klarer å kle på meg, og noen ganger er det her energien min er over for denne dagen. Ikke i dag, det er ikke et alternativ i dag så det innebærer at jeg må “strekke strikken” litt, som jeg vet jeg får igjen for senere i dag.

Nede ventet mannen min med ferdig kokt havregrøt og levende lys. Vi spiste sammen, før jeg pakket ned resten i bagen som skulle være med til sykehuset. Remi hadde laget en matbag med drikke, mat og litt snacks. Han er sååå fiiin 🤍

kl 08:15 var vi klare for avreise. Nå skulle vi hente pappa i Asker, som også skulle bli med på sykehuset. Snille gode pappa’n min som har vært med på 99% av alle timer på sykehuset. Alt fra cellegift kurer, strålinger, til operasjoner og kontroller. Det å ha heiagjengen min med meg, er så trygt og betyr mye for meg.🤍

kl 09:50 var vi på Nevrologisk sengepost, jeg meldte min ankomst og fikk beskjed om å sette oss å vente. Der satt det allerede 3 andre pasienter som skulle legges inn i dag. Vi satt et par timer alle sammen, før den mannlige pasienten fikk rommet sitt og vi damene måtte vente. Sykepleieren informerte oss om at det ville ta litt tid, da noen måtte reise før vi kunne få rom. Det var en skjevfordeling på avdelingen. Antallet på mannlige pasienter var betraktelig høyere enn kvinnelige, så det var vanskelig å finne plass til oss kvinner. Menn og kvinner deler ikke rom. Nå var det en ut-en inn prinsippet som gjaldt, så det var bare å smøre seg med tålmodighet.

Etter en stund kom en lege og hentet meg for samtale, og noen basic tester. Jeg fortalte om smertene og hvordan de utarter seg, når det startet osv. Smertene mine ble kroniske samtidig som jeg fikk Covid, og legen kunne fortelle at Covid viruset inneholder nevrogen, så når man har noe underliggende har de sett at dette forverres av Covid. Hun testet følsomhet på forskjellige steder med å prikke meg med en nål. Jeg måtte gå på en rett linje, hun sjekket styrken i armer og ben. Refleksene ble testet, noe jeg ikke har. Jeg sa til henne at jeg ikke aner når de forsvant, for refleksene mine har funket tidligere. Legen svarte at det er veldig vanlig og noe av det første som forsvinner ved nevropatier. Jøss det visste jeg ikke, og ingen leger har sagt det heller enda de refleksene har blitt sjekket en del det siste året. Jeg fortalte henne at det var “godt å høre” at jeg har nevropatier, siden jeg begynte å lure når testene for både tykkfiber (nevrografitest)- og tynnfiber nevropatier (Termotest) var innenfor referanseområdet. “Normale” med andre ord. Legen kunne fortelle at de testene ikke dekker alle former for nevropatier, og at det ikke er noen tvil om at jeg har det, men samtidig så er det noe annet som også plager denne kroppen som vi må finne ut av. “Du kan ikke ha det slik, dette er ikke noe liv. Du er så ung, har vært i full jobb og trent mye, dette må vi prøve å finne ut av” Det var godt å høre og få bekreftet av legen at de tror på meg, til tross for at det ikke har blitt avdekket på noen prøver enda. Legen kunne informere at jeg er satt opp til “spinalpunksjon” i morgen og mulig samtale med smerteteamet. Det ville jeg få informasjon om i morgen, etter legemøtet og samtale med overlege.

Tilbake på venterommet, en pasient til hadde fått rom og den andre var i samtale. Remi, pappa og jeg satt og skravla før jeg ble hentet av en sykepleier. Nå ,var det en samtale med henne, ikke like utfyllende som for legen, men kortversjonen pluss noen målinger. Blodtrykket var endelig fint, så ny medisin funker. Blodtrykket har økt grunnet smertene. Puls, temp og SpO2 var også bra.

Tilbake på venterommet, kl var nå ca 14:00. Smertene var stigende og energien var lav. Det var vondt å sitte og vondt å gå. Hvis dette varte mye lenger nå, klarer jeg snart ikke gå. Det som virkelig setter fart på smertene er bl.a trekk. Det holder med ventilasjonssystemet i taket, og at døra mellom to avd gikk opp og igjen. Jeg satt ikke direkte i “trekken” men bena “plukket” den opp og det satte i gang å eskalere. Jeg måtte pakke inn bena mine med jakka mi. Her hadde jeg ikke tilgang til varmeteppet mitt, som jeg har hjemme. Remi spurte sykepleieren om hun visste om dette ville ta lang tid, og svarte at hun ikke visste, men at det kunne gå litt tid enda. Jeg forklarte situasjonen og tilbød en seng jeg kunne ligge i, men at det da ville bli på gangen. Jeg ønsket ikke å ligge på gangen, men vi spurte da om vi kunne reise hjem og heller komme tilbake i morgen om det ikke skulle skje mer i dag enn bare å vente på rom. Sykepleieren skulle finne legen og forhøre seg om permisjon til i morgen.

Vi reiste fra Riksen ca kl 14:30 med beskjed om at vi skulle komme tilbake kl 10:00 i morgen. Da skulle rommet stå klart, og jeg skulle få snakke med overlegen å høre planen for oppholdet, og så var det spinalpunksjonen jeg var satt opp på, men ikke et gitt tidspunkt.

Det var godt å kunne reise hjem, samtidig som det var kjedelig å ha sittet der i mange timer. Uansett er det ingenting som er som å sove i egen seng eller å være hjemme i sofaen.

Vel hjemme, var det å krasjlande på sofaen med varmeteppene på. Remi ordnet litt mat, som vi spiste sammen. Her sitter jeg enda og kl er 01:00, men skal prøve å legge meg til å sove nå. Håper jeg får sovet noen timer før vi skal av gårde igjen i morgen.

 

God natt🤍

 

 

 

 

 

~Cathrine ~

Jula har alltid vært fin tid for meg, jeg er et julemenneske som elsker å pynte, bake og gjøre alle forberedelsene. Jeg lager fortsatt pakkekalendere til gutta mine, hhv 18-åringen og mannen min🤍. Som sykepleier i turnusyrket så er det sjelden jeg har fri hele jula, og har ikke hatt det siden forrige århundre. I år gledet jeg meg til endelig å ha “fri” hele jula, selv om det var pga sykemelding. De årene jeg har fri juleaften samler vi familien hos oss, de som ikke jobber vel og merke. (Vi er en gjeng med med turnusarbeidere). Slik gjorde vi det i år også. Som seg hør og bør blir det litt forberedelser i forkant, med innkjøp av mat og tilberedning før alt blir klart og ferdig til selve julekvelden. Jeg kjente at jeg hadde vondt i bena mine lille juleaften, men hadde en grei natt med søvn til meg å være. Det gikk i ett til selskapet var over ut på kvelden, og det var en veldig hyggelig og vellykket julekveld. Maten var himmelsk, som er like spennende hvert år. Det var godt å endelig få “landet” på sofaen i julepysjen før vi gikk å la oss.

Vi visste at “fakturaen” ville komme og at sofaen ville være stedet den neste dagen eller to pga fatiguen. Det skulle vise seg at det ikke ble noe familiemiddager eller andre besøk/samvær på oss hele uka. Det vi trodde skulle vare en dag eller to varte hele romjula og klarte så vidt å reise til mamma på middag på nyttårsaften. Vi dro hjem før midnatt og rakettene, men fikk sett de hjemme da.

Her sitter jeg enda, i sofaen, en uke inn i det nye året. Kroppen og formen er svingende og det samme er smertene. Fatiguen har blitt skremmende mye verre, noe jeg også nevnte for fastlegen min da jeg hadde tlf konsultasjon med han for et par dager siden. Han håper og tror at denne fatiguen har eskalert slik den har gjort på grunn av smertene jeg har. Vi begge håper å få noen svar og forhåpentligvis smertelindring etter sykehusoppholdet til uka.

Min elskede mann🤍

Denne jula har vært rar, og vi som gledet oss over at vi for en gang skyld hadde “fri” hele jula sammen. Ja, jeg vet jeg er sykemeldt men har fortsatt “rett til” livskvalitet og orke å snakke med menneskene jeg er glad i. Isteden ender jeg på sofaen uten å orke noen ting. Jeg var til og med så sliten at jeg ikke orket å snakke med noen, ikke med mannen min engang. Jeg klarte ikke å bevege meg, ikke løfte armene eller svare sms’r. Jeg var svimmel, vondt i hodet, det suser i ørene, lydene rundt meg virker veldig høye. Prikkingen rundt munnen og tannkjøttet samt krampene i kjeven begynte å komme tilbake. For meg har dette blitt en frihetsberøvelse. Denne tilstanden av utmattelse, smerter og ekstremt lite søvn ødelegger for livet. Livskvaliteten har blitt dårlig, men takk og lov så har jeg mannen min. Vi har en gjensidig respekt, og aksept for at livet byr på utfordringer fra tid til annen. Vi står sammen og er sammen om alt. Uten han tør jeg ikke tenke på hvor jeg hadde “vært” rent psykisk akkurat nå.

 

1.Januar tok jeg sats og ryddet ut jula, alt forsvant. Jeg tenkte først bare å fjerne nissene, men tok alt når jeg først var i gang. Det var så vidt jeg fikk det til, men bet tennene sammen og gjorde det. Innerst inne visste jeg at det ikke var så lurt med tanke på energi, smerter og resten av driten, men hvis jeg stoppet så ante jeg ikke når jeg ville fått nok energi til å ta ned juletrærne (vi har to) og all annet julepynt. Noen ganger blir jeg bare så drittlei av den sofaen og alle smertene at jeg på en eller annen måte ignorerer situasjonen bare for å late som at alt er ok. Få kjenne på følelsen at jeg faktisk funker, og duger til noe, om bare for en time eller to…. og hver gang må jeg betale dyrt for det, og angrer.

 

Vi her på Granheim ønsker dere alle et nytt år fylt med glede, god helse og lag dere mange gode minner. Omring deg med de og det som betyr mye for deg, vær raus, løft blikket og se menneskene rundt deg. – Ingen er bare det du ser-

~ Cathrine & Remi ~

 

Det hele startet i 2011, da jeg var ferdig behandlet for brystkreft. Jeg hadde gledet meg til å bli ferdig med behandlingene, bli meg selv og få tilbake livet mitt. Livet det siste året hadde vært av den heavy typen, med alle bivirkninger du kan få pluss litt til. Til og med onkologen måtte rapportere inn til bivirkningsnemda, så jeg kan trygt si jeg var lei. Tiden gikk og sakte, men sikkert kom håret, øyevipper, bryn og negler tilbake. De 23kg jeg hadde lagt på meg forble værende, og jeg hadde startet opp med Tamoxifen, antiøstrogen tabletter som skulle bidra med å senke risikoen for tilbakefall av kreften. Noe som er vel og bra i seg selv, og jeg hadde ikke turt å la være å ta de selv om bivirkningene var heftige og mange. Tablettene skulle jeg gå på i 5år, som senere ble utvidet til 10år. Tablettene satte meg i kunstig overgangsalder i en alder av 35år, så ytterligere vektøkning, hetetokter, surr og rør med menstruasjonen som kunne komme som styrtblødninger på jobb eller andre steder. Gjennomblødninger av alt jeg hadde, måtte sitte på håndklær og var glad jeg hadde skinnsofa. Humørsvingninger, stive ledd, utmattelse og insomnia var bare noen av bivirkningene jeg nå måtte lære å leve med de neste 10årene. Jeg hadde fortsatt bivirkninger fra cellegiften, mastektomien (fjerne brystet) og strålingene som jeg kjente på hver dag, som senere gikk over til senskader da de ikke gikk over. Være seg lymfødem (etter å ha fjernet alle de 13 lymfene jeg hadde i armen når de fjernet brystet) som krever kompressjonssrømpe og hanske på høyre arm, muskelsvakhet og lite bevegelighet i armen og skulderen, nevropatier i ben og armer, søvnløshet, hukommelsessvikt (hjernetåke, chemobrain, cellegifthjerne….Kjært barn osv), dårlig konsentrasjon, fantomsmerter etter brystet, ord som “forsvinner” når du prater og noe helt annet “kommer ut”, noe jeg har lært å le av etter mange rare situasjoner, spesielt når det helst ikke bør skje. eks i jobbsammenheng. Mannen min har til og med laget en egen ordbok av alt det rare jeg har sagt, og kommer til å si. I tillegg til alt dette oppstod angst i det øyeblikket min daværende fastlege fortalte meg at jeg hadde fått brystkreft. Det har gjennom alle disse årene siden diagnosen i 2010 utartet seg som sykdomsangst og dødsangst. Frykten for tilbakefall eller kreft andre steder i kroppen, og for alvorlig sykdom generelt. Som dere ser så er listen lang, og alt er ikke ramset opp.

Tiden gikk og jeg var sikker på at jeg skulle bli mitt gamle jeg igjen. Ei som var supersosial og var med på mye på fritiden, og hadde mange baller i luften. Ei som var en litt “happy go lucky” type. Ei som alltid hadde jobbet mye (gjerne to jobber) og hadde stor arbeidskapasitet eller stor kapasitet generelt. Den dagen jeg ventet på kom aldri, og jeg begynte å bli utålmodig. Det var først da ei god venninne sa til meg “jeg tror du må bli kjent med den nye deg” at det ble tydelig for meg at hun hadde jo helt rett. Det og måtte bli kjent med den “nye meg” er vanskeligere og mer tidkrevende enn man skulle tro. Hodet er det samme som det alltid har vært. Man har de samme tankene, ønskene og tenker man skal få til alt som man er vant til fra tidligere, men det er når kropp og hodet ikke snakker sammen, eller samarbeider man skjønner at man har en jobb å gjøre. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har takket ja til ting som jeg må avlyse i siste liten fordi kroppen er helt tom for energi, og da mener jeg TOM. Jeg kan bruke en time eller to på å svare en sms, eller ikke orke/klare å svare/prate i det hele tatt. Å komme meg ut av senga eller sofaen er ikke sikkert jeg klarer overhodet. Da hjelper det ikke om jeg er sulten, tørst eller må på wc med mindre jeg har noen hos meg som kan være behjelpelig. I starten kom dette som lyn fra klar himmel for meg, men har etter hvert klart å se et slags mønster. Eksempelvis at det kan skje etter mye aktivitet, fysisk som psykisk, men kan også skje når jeg minst aner det. Jeg har etter hvert lært meg at jeg ikke bør sette opp flere avtaler i uka, med mindre jeg har tid til å ha en dag på sofaen og ikke fungere, etter mange avlysninger, og dobbeltbookinger fordi jeg ikke husker at jeg allerede har gjort en avtale. Den følelsen en får hver gang man må velge bort en avtale er ikke noe hyggelig. Hvilken avtale velger man bort egentlig? Avtaler med leger e.l er en ting, men og evt måtte velge mellom venninner, familie osv er noe helt annet. Noen tar det personlig, blir sure og har ingen forståelse. Jeg kan forstå at en kan bli skuffet, men om man virkelig kjenner et menneske så bør man vite at dette ikke er noe som vedkomne gjør med vilje og fullt overlegg. Det å forklare seg, og forsøke å forsvare seg blir ikke alltid like godt mottatt. Når man har gjort det noen ganger ender man med å ikke gjøre noen avtaler, for å unngå dårlig samvittighet og å måtte ta de samtalene hvor man avlyser og ikke møter noen form for forståelse. Det er også vondt og ikke bli invitert eller regnet med fordi du har måttet avlyse noen ganger. Deres unnskyldning er at jeg skal slippe å måtte avlyse, men jeg har fortalt at det er verre og ikke bli inkludert. Etter hvert begynner man å “rydde” i listen med omgangskretsen sin. Hvem “tåler” og aksepterer at du har blitt litt annerledes og som ikke tapper deg for energi? Hvem orker “å stå” i dette sammen med deg over langen? Det er de du velger, du orker ikke energityver, “krangler” og diskusjoner år etter år.

Det har tatt noen år med forklaringer, forsvar, dårlig samvittighet og blitt fortalt hvordan jeg er som menneske som kan “holde på slik”, for så å ha kommet dit jeg er i dag. Jeg vet hvem som er der uansett hva, hvem som støtter, som “tåler” og som ikke tar seg nær av min glemsomhet, dårlig hukommelse eller avlysninger. Venner og familie minner meg på avtaler dagen før eller noen timer før for å forsikre oss begge om avtalen. De er så søte, og det er så godt å ha kommet dit. De blir heller ikke sure om jeg må avlyse eller gå tidlig fordi kroppen er tom for energi, det er bare sånn det har blitt. Det å bli sett, få aksept og forståelse er helt avgjørende for min eksistens, og for å kunne klare å håndtere mitt “nye jeg”, men det har tatt 12år…

 

~ Cathrine ~