Hei,
Med denne bloggen ønsker jeg å kunne gi et innblikk i hvordan «livet etter ferdigbehandlet for kreftsykdom» kan utarte seg, på både godt og vondt. Det å være frisk fra kreften betyr ikke at man er frisk fra kreftens ringvirkninger, i form av senskader og nye utfordringer i hverdagen. I den nye hverdagen er man ikke lenger «synlig syk», men «usynlig syk». Noe som mange med meg lever med. Noe som byr på utfordringer og mangel på forståelse fra omtrent alle rundt deg. Det er kun «de som vet, som vet». Det er de som skjønner og som du ikke trenger å forklare eller forsvare deg for. Det er nemlig forferdelig slitsomt og energitappende å stadig måtte forsvare seg, smile og å late som når folk ikke forstår eller tror de gjør det. «De har jo tross alt vært mye sliten eller er stadig glemsk, som deg» og da er det jo «bare å slappe av litt på sofaen med Netflix eller sove litt. Er du glemsk så gjør som dem å noter på en post-it lapp». Alt er velmenende, men også veldig tydelig at du som kommer med disse forslagene ikke har den minste anelse eller forståelse for hva vi står i, og må håndtere hver dag. I stedet for å si deg i mot eller starte en diskusjon, som også er energitappende, smiler vi samtykkende så du tenker at du har kommet med gode råd. For å si det sånn, de rådene du kommer med er de aller første vi prøver ut, tro meg, men denne slitenheten og denne glemskheten er ikke noe «quickfix» og som man «normalt» opplever. Dette er temaer som jeg kommer tilbake til og vil skrive en del om, da fatigue og hukommelsessvikt er veldig vanlige senskader.
Litt om min historie:
For 12år siden, juni 2010, fikk jeg brystkreft og behandlingen «full pakke». Dvs 15cellegift kurer, operasjon hvor jeg fjernet brystet og 13 lymfeknuter, 25 strålebehandlinger, rekonstruksjon av brystet etter 3 år med brystprotese og 10år med antihormonbehandling i tablettform. Rett etter operasjonen hvor jeg fjernet brystet, gikk jeg igjennom samlivsbrudd, flytting og måtte dele omsorgen for min, da 6årige, sønn. Rett før jeg fikk brystkreftdiagnosen var jeg gravid, med tvillinger, som jeg mistet i uke 11. Lite visste jeg da at dette var kroppens måte å «ordne opp» på før livet mitt skulle ta en 360.
Gjennom min behandling av brystkreft skrev jeg også en blogg: «brystkreft – hele familiens kamp». Jeg var, og er, brutalt ærlig med mye galgenhumor. Bloggen fikk mye oppmerksomhet, noe som gav meg en slags trøst og en «klapp på skulderen» gjennom en tid jeg følte meg veldig alene, selvom jeg hadde folk rundt meg. Like herlig var det kun meg som var i min situasjon og som gikk i mine sko. Folk forsøkte å trøste så godt de kunne med velmenende ord, men det er ikke alle ord som trøster, og sies kun fordi man ikke vet hva annet man skal gjøre, og av uvitenhet. Noen ganger hadde det vært bedre med et smil og blikkontakt enn «de har jo kommet så langt i dag». De ordene hjelper ikke en som er kjemperedd og kjenner på frykten hver dag. Bloggen finnes fortsatt, men er ikke offentlig og det har sine grunner. Har du allikevel lyst til å lese kan du «spørre» meg inne på siden så skal jeg invitere deg inn🤍
Nå ønsker jeg å skrive en ny blogg med tanke på livet «etter kreften» og senskadene det snakkes og vites veldig lite om, men som har overtatt livet mitt. Dette er ment som både terapi for meg selv, men også opplysende for pårørende og andre som finner interesse. «Alle» tror og tenker at man er frisk når kreften er borte, men det er slett ikke tilfellet. Selve kreftbehandlingen er bare starten på livslange endringer, utfordringer og det å bli kjent med seg selv på nytt. Håndteringen av senskadene i hverdagen, ikke kjenne igjen seg selv når hodet og tankene er den samme som du alltid har vært, men kroppen ikke er det. Når hodet og kropp ikke lenger snakker samme språk. Når venner, pårørende, kollegaer og andre ikke har forståelse eller forutsetning for å kunne vite eller forstå. Det og måtte forsvare, forklare eller unnskylde seg overfor andre fordi de ikke skjønner hvilke utfordringer man står i hver dag, fordi man tross alt er «frisk». Etter min erfaring blir man aldri «frisk» igjen etter kreft, man blir aldri seg selv igjen 100% kanskje ikke engang 50%, men man gjør så godt man kan, hver dag hele tiden.
Dette er også ment som en «trøst» for alle dere som er usynlig syke, som opplever eller kan kjenne seg igjen i noe av det samme som meg. Jeg vet jeg ikke er alene om dette, som i seg selv er ganske trist og vondt, men samtidig er det en trøst for meg🤍
-Stå på alle sammen, vi gjør så godt vi kan – hver dag🤍
~ Cathrine ~
Takk for at du setter ord på akkurat dette her🙂Hilsen hu som har begynt å glemme avtaler, skrive feil klokkeslett på disse evinnelige post-it-lappene og lete uforholdsmessig mye etter ordene når det skal snakkes. Blant annet! Med ms-diagnose for 13 mnd siden samt kreftdiagnose for 11 mnd siden så ser jeg fortsatt rimelig ut som meg sjøl på utsida (tror jeg), mens innsida er et krigsområde🙂Jeg følger gjerne bloggen din, både denne og den “skjulte”. Lag deg en fin dag!
Hei, friluftsheidi
Så hyggelig å ha deg som leser, håper du finner en slags “trøst” og ser at du ikke er alene ved å følge bloggen min. Ble ganske overrasket at du i det hele tatt har kommet over denne da den er helt ny og jeg har ikke fortalt noen om denne enda. Veldig hyggelig da! Jeg har sendt deg en invitasjon til den gamle bloggen min også – god lesing!
Trist å høre om diagnosene dine, men håper du vil finne en slags måte å akseptere og “å leve med” disse på, og at du har gode folk rundt deg. Finn frem humoren og selvironien, er du som meg vil det fortsatt bli mye “feil” i både ord, kl slett og andre ting. Det vanskeligste og mest såre for meg, er å få andre til å forstå. Noe de egentlig ikke har forutsetning for, men noen vil og andre bare gjør det ikke, dessverre.
Fortsett å kommentere, stille spørsmål eller hør av deg.
Masse masse lykke til med deg og ditt. Lag deg en fin dag!
Mvh Cathrine
Takk for svar, hyggelige ord og “innslipp”. Det er tilvenningen til og gjennomføringen av “det nye livet”, det som ikke ble som det skulle, som er den største utfordringen for meg. Det er mye som truer livskvaliteten selv om det ikke truer livet!
Lag deg en fin dag, du også.
Bare hyggelig, takk selv.
Der sa du det, det er akkurat det. Tilvenningen, gjennomføringen og truslene på livskvaliteten er vanskelig. Når man først begynner å få en viss “kontroll” dukker det opp noe nytt å forholde seg til.
Vi står i det fordi vi må, vi lever det nye livet så godt vi kan, men det krever enormt med energi, utholdenhet og mot. Jeg heier på oss!!
(skulle gjerne ha brukt noen emojies, men har ikke “funnet” noen tilhørende disse kommetarene….)
~Cathrine~
Det snakkes alt for lite om senskader dessverre. Litt godt egentlig at noen setter ord på det.
Stå på🥰
Hei Maritt😍
Det snakkes altfor lite om. Vi hører om senskader, men bare den som “bærer” senskadene vet hva det egentlig vil si. Håper å sette ord på det både vil være til litt trøst for de som opplever det samme som meg, og at det er litt opplysende for pårørende og andre, som kanskje har noen i sin relasjon som er plaget av dette. Kanskje de kan se at det faktisk er flere som opplever, eller har det på samme måte. Det å slippe å føle seg alene, slippe å forsvare seg, slippe ha dårlig samvittighet eller slippe å føle at man ikke duger er noe jeg ønsker at vi skal til livs. Vi gjør så godt vi kan!!!
Ha en fin dag Maritt😊