Det hele startet i 2011, da jeg var ferdig behandlet for brystkreft. Jeg hadde gledet meg til å bli ferdig med behandlingene, bli meg selv og få tilbake livet mitt. Livet det siste året hadde vært av den heavy typen, med alle bivirkninger du kan få pluss litt til. Til og med onkologen måtte rapportere inn til bivirkningsnemda, så jeg kan trygt si jeg var lei. Tiden gikk og sakte, men sikkert kom håret, øyevipper, bryn og negler tilbake. De 23kg jeg hadde lagt på meg forble værende, og jeg hadde startet opp med Tamoxifen, antiøstrogen tabletter som skulle bidra med å senke risikoen for tilbakefall av kreften. Noe som er vel og bra i seg selv, og jeg hadde ikke turt å la være å ta de selv om bivirkningene var heftige og mange. Tablettene skulle jeg gå på i 5år, som senere ble utvidet til 10år. Tablettene satte meg i kunstig overgangsalder i en alder av 35år, så ytterligere vektøkning, hetetokter, surr og rør med menstruasjonen som kunne komme som styrtblødninger på jobb eller andre steder. Gjennomblødninger av alt jeg hadde, måtte sitte på håndklær og var glad jeg hadde skinnsofa. Humørsvingninger, stive ledd, utmattelse og insomnia var bare noen av bivirkningene jeg nå måtte lære å leve med de neste 10årene. Jeg hadde fortsatt bivirkninger fra cellegiften, mastektomien (fjerne brystet) og strålingene som jeg kjente på hver dag, som senere gikk over til senskader da de ikke gikk over. Være seg lymfødem (etter å ha fjernet alle de 13 lymfene jeg hadde i armen når de fjernet brystet) som krever kompressjonssrømpe og hanske på høyre arm, muskelsvakhet og lite bevegelighet i armen og skulderen, nevropatier i ben og armer, søvnløshet, hukommelsessvikt (hjernetåke, chemobrain, cellegifthjerne….Kjært barn osv), dårlig konsentrasjon, fantomsmerter etter brystet, ord som “forsvinner” når du prater og noe helt annet “kommer ut”, noe jeg har lært å le av etter mange rare situasjoner, spesielt når det helst ikke bør skje. eks i jobbsammenheng. Mannen min har til og med laget en egen ordbok av alt det rare jeg har sagt, og kommer til å si. I tillegg til alt dette oppstod angst i det øyeblikket min daværende fastlege fortalte meg at jeg hadde fått brystkreft. Det har gjennom alle disse årene siden diagnosen i 2010 utartet seg som sykdomsangst og dødsangst. Frykten for tilbakefall eller kreft andre steder i kroppen, og for alvorlig sykdom generelt. Som dere ser så er listen lang, og alt er ikke ramset opp.
Tiden gikk og jeg var sikker på at jeg skulle bli mitt gamle jeg igjen. Ei som var supersosial og var med på mye på fritiden, og hadde mange baller i luften. Ei som var en litt “happy go lucky” type. Ei som alltid hadde jobbet mye (gjerne to jobber) og hadde stor arbeidskapasitet eller stor kapasitet generelt. Den dagen jeg ventet på kom aldri, og jeg begynte å bli utålmodig. Det var først da ei god venninne sa til meg “jeg tror du må bli kjent med den nye deg” at det ble tydelig for meg at hun hadde jo helt rett. Det og måtte bli kjent med den “nye meg” er vanskeligere og mer tidkrevende enn man skulle tro. Hodet er det samme som det alltid har vært. Man har de samme tankene, ønskene og tenker man skal få til alt som man er vant til fra tidligere, men det er når kropp og hodet ikke snakker sammen, eller samarbeider man skjønner at man har en jobb å gjøre. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har takket ja til ting som jeg må avlyse i siste liten fordi kroppen er helt tom for energi, og da mener jeg TOM. Jeg kan bruke en time eller to på å svare en sms, eller ikke orke/klare å svare/prate i det hele tatt. Å komme meg ut av senga eller sofaen er ikke sikkert jeg klarer overhodet. Da hjelper det ikke om jeg er sulten, tørst eller må på wc med mindre jeg har noen hos meg som kan være behjelpelig. I starten kom dette som lyn fra klar himmel for meg, men har etter hvert klart å se et slags mønster. Eksempelvis at det kan skje etter mye aktivitet, fysisk som psykisk, men kan også skje når jeg minst aner det. Jeg har etter hvert lært meg at jeg ikke bør sette opp flere avtaler i uka, med mindre jeg har tid til å ha en dag på sofaen og ikke fungere, etter mange avlysninger, og dobbeltbookinger fordi jeg ikke husker at jeg allerede har gjort en avtale. Den følelsen en får hver gang man må velge bort en avtale er ikke noe hyggelig. Hvilken avtale velger man bort egentlig? Avtaler med leger e.l er en ting, men og evt måtte velge mellom venninner, familie osv er noe helt annet. Noen tar det personlig, blir sure og har ingen forståelse. Jeg kan forstå at en kan bli skuffet, men om man virkelig kjenner et menneske så bør man vite at dette ikke er noe som vedkomne gjør med vilje og fullt overlegg. Det å forklare seg, og forsøke å forsvare seg blir ikke alltid like godt mottatt. Når man har gjort det noen ganger ender man med å ikke gjøre noen avtaler, for å unngå dårlig samvittighet og å måtte ta de samtalene hvor man avlyser og ikke møter noen form for forståelse. Det er også vondt og ikke bli invitert eller regnet med fordi du har måttet avlyse noen ganger. Deres unnskyldning er at jeg skal slippe å måtte avlyse, men jeg har fortalt at det er verre og ikke bli inkludert. Etter hvert begynner man å “rydde” i listen med omgangskretsen sin. Hvem “tåler” og aksepterer at du har blitt litt annerledes og som ikke tapper deg for energi? Hvem orker “å stå” i dette sammen med deg over langen? Det er de du velger, du orker ikke energityver, “krangler” og diskusjoner år etter år.
Det har tatt noen år med forklaringer, forsvar, dårlig samvittighet og blitt fortalt hvordan jeg er som menneske som kan “holde på slik”, for så å ha kommet dit jeg er i dag. Jeg vet hvem som er der uansett hva, hvem som støtter, som “tåler” og som ikke tar seg nær av min glemsomhet, dårlig hukommelse eller avlysninger. Venner og familie minner meg på avtaler dagen før eller noen timer før for å forsikre oss begge om avtalen. De er så søte, og det er så godt å ha kommet dit. De blir heller ikke sure om jeg må avlyse eller gå tidlig fordi kroppen er tom for energi, det er bare sånn det har blitt. Det å bli sett, få aksept og forståelse er helt avgjørende for min eksistens, og for å kunne klare å håndtere mitt “nye jeg”, men det har tatt 12år…
~ Cathrine ~
