Jula har alltid vært fin tid for meg, jeg er et julemenneske som elsker å pynte, bake og gjøre alle forberedelsene. Jeg lager fortsatt pakkekalendere til gutta mine, hhv 18-åringen og mannen min🤍. Som sykepleier i turnusyrket så er det sjelden jeg har fri hele jula, og har ikke hatt det siden forrige århundre. I år gledet jeg meg til endelig å ha “fri” hele jula, selv om det var pga sykemelding. De årene jeg har fri juleaften samler vi familien hos oss, de som ikke jobber vel og merke. (Vi er en gjeng med med turnusarbeidere). Slik gjorde vi det i år også. Som seg hør og bør blir det litt forberedelser i forkant, med innkjøp av mat og tilberedning før alt blir klart og ferdig til selve julekvelden. Jeg kjente at jeg hadde vondt i bena mine lille juleaften, men hadde en grei natt med søvn til meg å være. Det gikk i ett til selskapet var over ut på kvelden, og det var en veldig hyggelig og vellykket julekveld. Maten var himmelsk, som er like spennende hvert år. Det var godt å endelig få “landet” på sofaen i julepysjen før vi gikk å la oss.
Vi visste at “fakturaen” ville komme og at sofaen ville være stedet den neste dagen eller to pga fatiguen. Det skulle vise seg at det ikke ble noe familiemiddager eller andre besøk/samvær på oss hele uka. Det vi trodde skulle vare en dag eller to varte hele romjula og klarte så vidt å reise til mamma på middag på nyttårsaften. Vi dro hjem før midnatt og rakettene, men fikk sett de hjemme da.
Her sitter jeg enda, i sofaen, en uke inn i det nye året. Kroppen og formen er svingende og det samme er smertene. Fatiguen har blitt skremmende mye verre, noe jeg også nevnte for fastlegen min da jeg hadde tlf konsultasjon med han for et par dager siden. Han håper og tror at denne fatiguen har eskalert slik den har gjort på grunn av smertene jeg har. Vi begge håper å få noen svar og forhåpentligvis smertelindring etter sykehusoppholdet til uka.
Denne jula har vært rar, og vi som gledet oss over at vi for en gang skyld hadde “fri” hele jula sammen. Ja, jeg vet jeg er sykemeldt men har fortsatt “rett til” livskvalitet og orke å snakke med menneskene jeg er glad i. Isteden ender jeg på sofaen uten å orke noen ting. Jeg var til og med så sliten at jeg ikke orket å snakke med noen, ikke med mannen min engang. Jeg klarte ikke å bevege meg, ikke løfte armene eller svare sms’r. Jeg var svimmel, vondt i hodet, det suser i ørene, lydene rundt meg virker veldig høye. Prikkingen rundt munnen og tannkjøttet samt krampene i kjeven begynte å komme tilbake. For meg har dette blitt en frihetsberøvelse. Denne tilstanden av utmattelse, smerter og ekstremt lite søvn ødelegger for livet. Livskvaliteten har blitt dårlig, men takk og lov så har jeg mannen min. Vi har en gjensidig respekt, og aksept for at livet byr på utfordringer fra tid til annen. Vi står sammen og er sammen om alt. Uten han tør jeg ikke tenke på hvor jeg hadde “vært” rent psykisk akkurat nå.
1.Januar tok jeg sats og ryddet ut jula, alt forsvant. Jeg tenkte først bare å fjerne nissene, men tok alt når jeg først var i gang. Det var så vidt jeg fikk det til, men bet tennene sammen og gjorde det. Innerst inne visste jeg at det ikke var så lurt med tanke på energi, smerter og resten av driten, men hvis jeg stoppet så ante jeg ikke når jeg ville fått nok energi til å ta ned juletrærne (vi har to) og all annet julepynt. Noen ganger blir jeg bare så drittlei av den sofaen og alle smertene at jeg på en eller annen måte ignorerer situasjonen bare for å late som at alt er ok. Få kjenne på følelsen at jeg faktisk funker, og duger til noe, om bare for en time eller to…. og hver gang må jeg betale dyrt for det, og angrer.
Vi her på Granheim ønsker dere alle et nytt år fylt med glede, god helse og lag dere mange gode minner. Omring deg med de og det som betyr mye for deg, vær raus, løft blikket og se menneskene rundt deg. – Ingen er bare det du ser-
~ Cathrine & Remi ~
