12.01.23
Remi hentet meg på sykehuset, det var godt å se han igjen. En natt borte fra han, er en natt for mye. Nå skulle vi hjem igjen, hjem å slappe av.
Vel hjemme bar det rett på sofaen, jeg klarte nesten ikke å stå oppreist, var utslitt og orket nesten ikke å prate. Fatiguen hadde tatt tak nå, sykehusoppholdet hadde tatt på. Remi lagde i stand mat til oss, og satte på “Yellowstone” – en serie vi følger med på. Det var godt å ligge i armkroken etter maten var spist.
13.01.23
Sovet dårlig som vanlig i natt, men klarte å stå opp av senga og gå ned i stua hvor jeg fikk lagt meg på sofaen, utslitt. Jeg er ganske lei av og ikke sove, men sånn er det med insomnia. Det er også et av symptomene på fatigue. En vanlig natt sover jeg ca 3timer, er jeg heldig sover jeg 5timer og de er sjelden sammenhengende.
Dagen ble tilbragt på sofaen, alt jeg klarte var å komme meg på toalettet og tilbake igjen. Fatiguen var dominerende, men også smertene var høyest tilstede. De flyttet seg rundt, jeg var kald og varm om hverandre. kroppen kunne være varm eller nærmest ha en hetetokt, mens det føltes som skjelettet i hofter og ben hadde “neglsprett.” Det føltes som om maurene hadde “flyttet inn” i føttene for godt, og jo mer utmattet jeg er jo høyere opp kommer maurene krypende. På det verste kommer følelsen helt opp til tenner og tannkjøtt, og ender med kramper/spasmer i kjeven. Jeg har tidligere fått Botox i tyggemuskulaturen i kjeven for å lamme nervene så smertene forsvinner og jeg får det bedre. Jeg slapper mer av i munn og kjeve, samt hodepinen gir seg. Botoxen virker ca 3mnd av gangen, og det er skikkelig digg når smerten endelig slipper.
Kvelden kom krypende, det snødde svære “kjærringer” og Remi var ute å måkte snø for andre gang i dag. Etter en god stund kom han inn igjen, og jeg kunne se på hele han at han hadde fått nok av snøen for i vinter. Denne vinteren har vært ekstrem altså, mye snø, kulde og glatt føre. Han kom inn i stua til meg og lurte på hvordan formen var og om jeg var sulten. Han hadde nemlig tenkt å lage hamburgere til oss. Awwww….den mannen der, min ektemann, han gjør absolutt alt. Jeg er nede for telling og har vært det en stund, flere måneder faktisk og han gjør alt for meg og oss, uten så mye som å klage bittelitt. 🤍
Remi holdt på å kokkelere på kjøkkenet da han kom ut i stua til meg hvor han holdt en kniv og sa “vet du at de fleste ulykker i hjemmet skjer ved å kutte en avocado?” så gikk han ut på kjøkkenet igjen. Hmm.. tenkte jeg, godt vi ikke har avocado da. “Cathrine kan du komme å se på dette, se om det trengs å sys” sa Remi like rolig som han alltid er. Sy?? jeg gikk ut på
kjøkkenet og der stod han og holdt hardt rundt ringfingeren sin. Slipp opp litt så får jeg se, sa jeg. Han slapp opp og jeg så rett inn i et dypt kutt. “JA, det må definitivt sys” svarte jeg. Det var et realt kutt, og mulig inn til benet. Vi fikk ordnet en trykkbandasje på det, for å stoppe blødningen. Ringte legevakten, og fikk kommet oss av gårde. Jeg måtte kjøre i dette drittværet, men selvfølgelig gjorde jeg det. Det er ikke noe jeg liker, jeg føler meg veldig utrygg på slikt føre. Men men, nå var det bare å “face my fear.” Turen gikk til Kongsberg legevakt.
Kirurgen sjekket kuttet skikkelig. Han “rotet” godt inni kuttet for å sjekke om det var eventuelle skader på sener, muskler eller i selve benet. Kirurgen sa Remi hadde hatt flaks og gått klar. Alt var intakt, så det var bare å få sydd sammen fingeren som omtrent var delt i to. En del bedøvelse og mange sting senere kunne vi reise hjem igjen.
Da var det å komme seg i bilen å kjøre hjem i dette snøværet, men det gikk veldig fint. Remi fortalte at han var overrasket at han ikke kjenner noen ting, riktignok sitter bedøvelsen enda, men skal avta etter hvert. Han skal holde fingeren i ro noen dager, så han får ikke trent eller måkt snø. Hjelpe meg nå er det jeg som må måke i dagene fremover, og det kan jo bli interessant, jeg har knapt energi til å stå opp og gå på do. Ja ja, vi finner ut av det.
Da vi kjørte inn alleén opp til huset var det et magisk syn. Snøen hadde gitt seg, og de snøtunge trærne våre, spesielt tuntreet var helt fantastisk. Vi har lyssatt treet så det lyser opp i mørket. Jeg måtte ta bilder før vi gikk inn. Se på det skue, helt magisk. Vinteren er på sitt flotteste når det ser slik ut. Helt Magisk🤍
Det ble ikke burger når vi kom hjem, men vi fikk ryddet opp etter oss. Det var litt blod som måtte vaskes og hamburgerbrød som måtte kastes. Det var her kuttet skjedde, ved forsøk på å dele frosne hamburgerbrød. Kvelden hadde bikket midnatt, så vi tok oss litt rask kveldsmat før vi la oss. Fatiguen ble satt til side i kveld, så blir spennende å se hva morgendagen byr på. Jeg vedder på at jeg blir liggende rett ut på sofaen, men hvor lenge jeg blir liggende er en annen sak. Kjenner at dette har tappet krefter jeg ikke har, men sånn måtte det bli. Ikke alltid man kan gjøre det som er “riktig” for kroppen. Remi’n min hadde hell i uhell i kveld, og nå håper jeg han slipper mye smerter etter “herjingen” med den fingeren.🤞🏼
Dagen og kvelden ble visst mer actionfylt enn vi hadde forestilt oss.
Ønsker alle en riktig god natt. En natt uten smerter, men med masse god søvn.
~ Cathrine ~
